Pelsdyroppdrett har en lang og ærerik historie både i Norge og andre land. Denne typen oppdrett startet i Alaska for over 150 år siden, mens området ennå var i russisk besittelse. De første årene ble det gjort forsøk på å avle blårev, sølvrev og mink, og disse forble de mest populære artene i lang tid. Fra Alaska spredte næringen seg til Canada og videre til Europa og Norge.
En spennende historie i Norge
Etter hvert som mange har mistet forståelsen av hva pelsdyroppdrett går ut på, har dessverre næringen fått problemer. Slik var det ikke på begynnelsen av 1900-tallet, da pelsdyr var en ny og spennende næring med store muligheter til å tjene gode penger. De første sølvrevene kom til Norge like før første verdenskrig. To rever kostet over 50 000 kroner, som var en formue den gangen. Men, til gjengjeld kunne de fineste skinnene bli solgt for tusenvis av kroner.
I løpet av kort tid ble pelsdyr en stor næring i Norge. Innen 1930 var det faktisk like stort som trelastnæringen, som en gang hadde vært Norges største eksportnæring. Den gangen fantes det titusenvis av rever i norske bur, og flere tusen nordmenn hadde blitt pelsdyroppdrettere. På dette tidspunktet var Norge suverent ledende i Europa innenfor denne virksomheten. Påvirkningen fra begynnelsen i Nord-Amerika viste seg gjennom at den som drev med pelsdyr gjerne ble kalt en farmer.
Helt frem til for kort tid siden sto pelsdyroppdrett for en verdiskaping på flere hundre millioner kroner i året. Det var også mange som drev med pelsdyr i andre nordiske land, blant annet Sverige og Finland. Først og fremst var dette en attåtnæring for folk på landet, gjerne småbrukere.
Prisen på skinn har imidlertid gått betraktelig ned de siste årene, og det er lenge siden de gylne årene i mellomkrigstiden. Likevel er dette en næring som kunne ha hatt mange fine år foran seg, hvis den bare hadde fått støtte fra myndighetene og befolkningen her i landet. Slik har det altså ikke gått.