Browsing Category : Pelsdyrnæringen

Pelsdyrnæringen

Forlik om kompensasjon til pelsdyrbøndene

By Pelsinform

Etter flere års tautrekking har partiene på Stortinget omsider kommet frem til en løsning for pelsdyroppdretterne, som har fått beskjed om at deres næring skal avvikles innen 2025. Avviklingen vil koste skattebetalerne i Norge flere milliarder kroner. Et dyrt forlik Forliket med bøndene har blitt dyrere enn det Solberg-regjeringen noen gang hadde tenkt seg da de først foreslo nedleggelse og…

Pelsdyrnæringen

Pelsdyrnæringens historie

By Pelsinform

Pelsdyroppdrett har en lang og ærerik historie både i Norge og andre land. Denne typen oppdrett startet i Alaska for over 150 år siden, mens området ennå var i russisk besittelse. De første årene ble det gjort forsøk på å avle blårev, sølvrev og mink, og disse forble de mest populære artene i lang tid. Fra Alaska spredte næringen seg…

Forlik om kompensasjon til pelsdyrbøndene
Etter flere års tautrekking har partiene på Stortinget omsider kommet frem til en løsning for pelsdyroppdretterne, som har fått beskjed om at deres næring skal avvikles innen 2025. Avviklingen vil koste skattebetalerne i Norge flere milliarder kroner. Et dyrt forlik Forliket med bøndene har blitt dyrere enn det Solberg-regjeringen noen gang hadde tenkt seg da de først foreslo nedleggelse og avvikling tilbake i 2018. De tenkte nok at noen hundre millioner skulle være nok til å tilfredsstille de som var igjen i næringen, eller i hvert fall nok til å få gjennom saken i Stortinget. Slik ble det slett ikke, og nå viser det seg at det kommer en endelig prislapp på over tre milliarder kroner. Denne kostnaden må bæres i tillegg til alternativkost, det vil si de pengene samfunnet taper på å legge ned lønnsom virksomhet av moralske hensyn. Alt i alt blir det med andre ord en ganske dyr affære for meg og deg. De endelige utgiftene vil man ikke helt vite før i 2026, for fristen for å søke om erstatning kommer ikke før ved utløpet av 2025. Mange, for ikke å si de fleste, vil nok likevel for lengst ha lagt ned og søkt om kompensasjon før den tid. Det er statsforvalterne i fylkene, det som tidligere ble kalt sysselmenn, som tar imot søknader om kompensasjon og har ansvar for å holde informasjonsflyten lokalt. Bøndene kan selv velge hvilket grunnlag de bruker for å søke kompensasjon. For noen vil det være mer lønnsom å søke om erstatning under henvisning til loven om ekspropriasjon, altså at staten fratar deg din egen eiendom. For andre vil det være mer hensiktsmessig å få kompensasjon direkte knyttet til takst, altså verdien av virksomheten etter nedskrivinger. Dermed ser det ut til at alle skal få en grei kompensasjon, selv om prosessen har tatt veldig lang tid.
Sertifisering – veien til en bærekraftig pelsdyrnæring?
Myndighetene har bestemt at pelsdyrnæringen i Norge skal nedlegges, men samtidig foregår det prosesser rundt om i Europa og verden som er i ferd med å gjøre pels til et bærekraftig alternativ. Pels er naturlig, organisk, og har lang holdbarhet, som gjør at det skiller seg vesentlig fra masseprodusert konfesjon basert på tekstiler og syntetiske materialer. Ved hjelp av sertifisering kan man også gjøre det mulig å trygge livskvaliteten til dyrene i pelsproduksjonen. Sertifisering hos LVMH Du har sikkert hørt om Elon Musk og om Amazon-eieren Jeff Bezos, to av verdens tre rikeste menn. Et navn som kanskje er litt mindre kjent er den tredje av dem, Bernard Arnault, som er Europas rikeste. Han er den største eieren i LVMH, som står for merkevarene Louis Vutton, Moet, og Hennessey. Dette er imidlertid bare noen få av luksusproduktene som hører inn under selskapets paraply, og LVMH er også en viktig aktør innen pels. Nå har LVMH bestemt seg for kun å bruke 100% sertifiserte mink- og reveskinn i sine produkter. Dette for å trygge at produksjonen foregår på en så trygg og god måte, i tråd med etiske standarder, som mulig. I sentrum for sertifiseringen står dyrevelferd, og en vitenskapelig tilnærming til denne. Selskapet har derfor et eget program som heter Welfur. LVMH legger også vekt på at pels er et naturlig produkt, som gjør det ekstra bærekraftig. Pels er for eksempel nedbrytbart på en helt annen måte enn alt av klær som lages med mikroplast. Dette kan kanskje få de mange som protesterer mot pels til å tenke litt annerledes. Som LVMH sier, så er dyrevelferd også bare en av mange faktorer som må tas i betraktning når man tenker bærekraft. Hvor naturlig er materialet man bruker, hvor mye ressurser og utslipp krever gjødsling, sprøyting og frakt av bomull, hvilken skade kan plast gjøre, og så videre. Det er ikke gitt at det er pels som er det verste materialet fra et miljøståsted.
Nyheter om pelsdyrnæringen
I 2019 ble det bestemt at pelsdyrnæringen skal legges ned, med 2025 som endelig sluttdato. Dette ble vedtatt av Stortinget etter at Regjeringen under Erna Solberg hadde foreslått det allerede tidlig i 2018, som en del av det Venstre forlangte for å være med i Regjeringen. Etter 2025 vil det bli forbudt å drive med kommersiell virksomhet med pelsdyroppdrett på tradisjonelt vis, etter at næringen har eksistert i Norge i over 100 år. Men hva er egentlig status i dag for de farmerne som fortsatt driver med dette, eller som nettopp har sluttet med en næring samfunnet ikke lenger vil stå inne for? Mye venting og brutte løfter Mange som har drevet med pelsdyr i en årrekke, har nå blitt tvunget til å slutte. Burene og husene til dyrene står tomme, og driften på gårdene har blitt lagt om. I enkelte familier har man drevet med dette i flere generasjoner, men nå er det altså slutt – Stortinget har satt kroken på døra. De fleste bøndene som har sluttet med pelsdyroppdrett, har ennå ikke fått erstatningen de har krav på. Mange har bare fått penger etter en gammel modell som gir en brøkdel av beløpet. For de som drev med rev, har dette beløpet blitt nesten ingenting. Dette skaffer mange vanskelige livssituasjoner rundt om på gårdene. Hundrevis av bønder går altså og venter på disse pengene, og i mellomtiden må de bruke de pengene de får til å betale på lån, heller enn å kunne gjøre nye investeringer for å legge om driften til noe som politikerne synes er mer akseptabelt å drive med. En av årsakene til utsettelsen har vært en rettsprosess der ESA-domstolen måtte inn for å se om slik kompensasjon var i tråd med EØS-reglene. I mellomtiden venter og venter man, og mange som tidligere drev med pelsdyr, har nå endt opp med å slite med både psykiske plager og ende opp som sykemeldte. De kan ikke lenger bidra til et samfunn som mange mener har latt dem i stikken. Alt de kan håpe på nå, blir dermed at kompensasjonen skal komme så fort som mulig.
Pelsdyrnæringens historie
Pelsdyroppdrett har en lang og ærerik historie både i Norge og andre land. Denne typen oppdrett startet i Alaska for over 150 år siden, mens området ennå var i russisk besittelse. De første årene ble det gjort forsøk på å avle blårev, sølvrev og mink, og disse forble de mest populære artene i lang tid. Fra Alaska spredte næringen seg til Canada og videre til Europa og Norge. En spennende historie i Norge Etter hvert som mange har mistet forståelsen av hva pelsdyroppdrett går ut på, har dessverre næringen fått problemer. Slik var det ikke på begynnelsen av 1900-tallet, da pelsdyr var en ny og spennende næring med store muligheter til å tjene gode penger. De første sølvrevene kom til Norge like før første verdenskrig. To rever kostet over 50 000 kroner, som var en formue den gangen. Men, til gjengjeld kunne de fineste skinnene bli solgt for tusenvis av kroner. I løpet av kort tid ble pelsdyr en stor næring i Norge. Innen 1930 var det faktisk like stort som trelastnæringen, som en gang hadde vært Norges største eksportnæring. Den gangen fantes det titusenvis av rever i norske bur, og flere tusen nordmenn hadde blitt pelsdyroppdrettere. På dette tidspunktet var Norge suverent ledende i Europa innenfor denne virksomheten. Påvirkningen fra begynnelsen i Nord-Amerika viste seg gjennom at den som drev med pelsdyr gjerne ble kalt en farmer. Helt frem til for kort tid siden sto pelsdyroppdrett for en verdiskaping på flere hundre millioner kroner i året. Det var også mange som drev med pelsdyr i andre nordiske land, blant annet Sverige og Finland. Først og fremst var dette en attåtnæring for folk på landet, gjerne småbrukere. Prisen på skinn har imidlertid gått betraktelig ned de siste årene, og det er lenge siden de gylne årene i mellomkrigstiden. Likevel er dette en næring som kunne ha hatt mange fine år foran seg, hvis den bare hadde fått støtte fra myndighetene og befolkningen her i landet. Slik har det altså ikke gått.