Ta kontakt med dine syn og innspill om pelsdyrnæringen

Kontakt oss

Ta gjerne kontakt med dine kommentarer til våre sider, eller spørsmål om pelsdyrnæringen. Vi er alltid glade for å ta imot ris og ros eller andre tilbakemeldinger fra våre lesere.

En pelsdyrbondes hverdag
Å jobbe som pelsdyrbonde har lenge vært et vanlig yrke i Norge, ofte i kombinasjon med andre former for husdyrhold eller jordbruk. Lenge ble oppdretterne kalt for farmere, fordi dette var en næring som ble importert til Norge fra Nord-Amerika. Det var med andre ord amerikanerne som lærte nordmenn hvordan de skulle drive med pelsdyr. Hvordan fortoner hverdagen seg? På mange måter kan det å holde pelsdyr som mink eller rev sammenlignes med å drive med andre former for husdyrhold. Dyrene har sine egne skur, tilsvarende fjøset som kyr har, der de får mat og ellers er stengt inne i bur. Mink og rev er ikke tamme dyr, men villdyr som vil rømme så fort de får sjansen. De må derfor passes godt på, og man må også være observant så dyrene ikke skader eieren under mating eller rengjøring av bur. Sånn sett er det visse former for risiko involvert om man ikke alltid finner med for eksempel griser eller sauer. Likevel er det også slik at bonden har mange ledige stunder i løpet av en lang dag. Da kan det være greit å oppleve litt spenning og moro, gjerne ved å spille på nettet. Da kan man for eksempel sjekke bonusutvalget hos Campeonbet, og logge seg inn for å spille om fete gevinster. Livet som pelsdyrbonde kan være hardt, og i tillegg så det lenge ut til at bøndene måtte legge ned virksomheten sin uten tilstrekkelig kompensasjon, som ville vært veldig trist for alle i bransjen. Nå har imidlertid bøndene fått et bedre tilbud av politikerne, og mer penger å spille for.
Dyrevelferd og pelsdyrnæringen
Som mange sikkert har fått med seg, er det populært blant kjendiser og miljøaktivister å protestere mot bruken av pels. Bakgrunnen for dette er at dyrevernere mener at dyrevelferden ikke er god nok i pelsdyrnæringen. Men hva gjør egentlig næringen selv for å bedre dyrenes tilværelse? Pelsdyrenes velferd I Europa har man i de siste årene jobbet frem en organisasjon og et program som begge kalles WelFur, og som jobber med dyrevelferden på pelsdyrfarmer. Her kommer representanter fra organisasjonen til den enkelte oppdretter for å vurdere hvordan dyrene blir behandlet, og får en vurdering. Hvis farmen er oppdatert og følger de retningslinjene som per i dag kan kalles for best practice, altså den høyeste standard, får de nettopp denne karakteren. Det er selvfølgelig ikke alle som får best practice, og da skiller man mellom god, akseptabel, og uakseptabel praksis. Det kan selvfølgelig være litt risiko og en stor innsats å motta en slik inspektør på sin pelsdyrgård. Men som vi vet, er det mange pelsdyrbønder som liker å gamble litt. Rett som det er kan de ta en pause i arbeidet for å logge inn på for eksempel Campeonbet, som tilbyr tusenvis av forrykende spill. Noe særlig mer risikabelt enn det store politiske spillet om pelsdyrnæringen de siste årene kan det neppe bli. At pelsdyrbøndene er glade i å spille, kan kanskje skyldes næringens natur. Det er ekstremt mye variasjon i prisene på skinn, og siden disse bøndene ikke produserer mat, er de ikke beskyttet og subsidiert på samme måte som andre bønder i Norge. Derfor har pelsproduksjon vært en bransje med høy risiko og store gevinster.
Forlik om kompensasjon til pelsdyrbøndene
Etter flere års tautrekking har partiene på Stortinget omsider kommet frem til en løsning for pelsdyroppdretterne, som har fått beskjed om at deres næring skal avvikles innen 2025. Avviklingen vil koste skattebetalerne i Norge flere milliarder kroner. Et dyrt forlik Forliket med bøndene har blitt dyrere enn det Solberg-regjeringen noen gang hadde tenkt seg da de først foreslo nedleggelse og avvikling tilbake i 2018. De tenkte nok at noen hundre millioner skulle være nok til å tilfredsstille de som var igjen i næringen, eller i hvert fall nok til å få gjennom saken i Stortinget. Slik ble det slett ikke, og nå viser det seg at det kommer en endelig prislapp på over tre milliarder kroner. Denne kostnaden må bæres i tillegg til alternativkost, det vil si de pengene samfunnet taper på å legge ned lønnsom virksomhet av moralske hensyn. Alt i alt blir det med andre ord en ganske dyr affære for meg og deg. De endelige utgiftene vil man ikke helt vite før i 2026, for fristen for å søke om erstatning kommer ikke før ved utløpet av 2025. Mange, for ikke å si de fleste, vil nok likevel for lengst ha lagt ned og søkt om kompensasjon før den tid. Det er statsforvalterne i fylkene, det som tidligere ble kalt sysselmenn, som tar imot søknader om kompensasjon og har ansvar for å holde informasjonsflyten lokalt. Bøndene kan selv velge hvilket grunnlag de bruker for å søke kompensasjon. For noen vil det være mer lønnsom å søke om erstatning under henvisning til loven om ekspropriasjon, altså at staten fratar deg din egen eiendom. For andre vil det være mer hensiktsmessig å få kompensasjon direkte knyttet til takst, altså verdien av virksomheten etter nedskrivinger. Dermed ser det ut til at alle skal få en grei kompensasjon, selv om prosessen har tatt veldig lang tid.
Sertifisering – veien til en bærekraftig pelsdyrnæring?
Myndighetene har bestemt at pelsdyrnæringen i Norge skal nedlegges, men samtidig foregår det prosesser rundt om i Europa og verden som er i ferd med å gjøre pels til et bærekraftig alternativ. Pels er naturlig, organisk, og har lang holdbarhet, som gjør at det skiller seg vesentlig fra masseprodusert konfesjon basert på tekstiler og syntetiske materialer. Ved hjelp av sertifisering kan man også gjøre det mulig å trygge livskvaliteten til dyrene i pelsproduksjonen. Sertifisering hos LVMH Du har sikkert hørt om Elon Musk og om Amazon-eieren Jeff Bezos, to av verdens tre rikeste menn. Et navn som kanskje er litt mindre kjent er den tredje av dem, Bernard Arnault, som er Europas rikeste. Han er den største eieren i LVMH, som står for merkevarene Louis Vutton, Moet, og Hennessey. Dette er imidlertid bare noen få av luksusproduktene som hører inn under selskapets paraply, og LVMH er også en viktig aktør innen pels. Nå har LVMH bestemt seg for kun å bruke 100% sertifiserte mink- og reveskinn i sine produkter. Dette for å trygge at produksjonen foregår på en så trygg og god måte, i tråd med etiske standarder, som mulig. I sentrum for sertifiseringen står dyrevelferd, og en vitenskapelig tilnærming til denne. Selskapet har derfor et eget program som heter Welfur. LVMH legger også vekt på at pels er et naturlig produkt, som gjør det ekstra bærekraftig. Pels er for eksempel nedbrytbart på en helt annen måte enn alt av klær som lages med mikroplast. Dette kan kanskje få de mange som protesterer mot pels til å tenke litt annerledes. Som LVMH sier, så er dyrevelferd også bare en av mange faktorer som må tas i betraktning når man tenker bærekraft. Hvor naturlig er materialet man bruker, hvor mye ressurser og utslipp krever gjødsling, sprøyting og frakt av bomull, hvilken skade kan plast gjøre, og så videre. Det er ikke gitt at det er pels som er det verste materialet fra et miljøståsted.
Nyheter om pelsdyrnæringen
I 2019 ble det bestemt at pelsdyrnæringen skal legges ned, med 2025 som endelig sluttdato. Dette ble vedtatt av Stortinget etter at Regjeringen under Erna Solberg hadde foreslått det allerede tidlig i 2018, som en del av det Venstre forlangte for å være med i Regjeringen. Etter 2025 vil det bli forbudt å drive med kommersiell virksomhet med pelsdyroppdrett på tradisjonelt vis, etter at næringen har eksistert i Norge i over 100 år. Men hva er egentlig status i dag for de farmerne som fortsatt driver med dette, eller som nettopp har sluttet med en næring samfunnet ikke lenger vil stå inne for? Mye venting og brutte løfter Mange som har drevet med pelsdyr i en årrekke, har nå blitt tvunget til å slutte. Burene og husene til dyrene står tomme, og driften på gårdene har blitt lagt om. I enkelte familier har man drevet med dette i flere generasjoner, men nå er det altså slutt – Stortinget har satt kroken på døra. De fleste bøndene som har sluttet med pelsdyroppdrett, har ennå ikke fått erstatningen de har krav på. Mange har bare fått penger etter en gammel modell som gir en brøkdel av beløpet. For de som drev med rev, har dette beløpet blitt nesten ingenting. Dette skaffer mange vanskelige livssituasjoner rundt om på gårdene. Hundrevis av bønder går altså og venter på disse pengene, og i mellomtiden må de bruke de pengene de får til å betale på lån, heller enn å kunne gjøre nye investeringer for å legge om driften til noe som politikerne synes er mer akseptabelt å drive med. En av årsakene til utsettelsen har vært en rettsprosess der ESA-domstolen måtte inn for å se om slik kompensasjon var i tråd med EØS-reglene. I mellomtiden venter og venter man, og mange som tidligere drev med pelsdyr, har nå endt opp med å slite med både psykiske plager og ende opp som sykemeldte. De kan ikke lenger bidra til et samfunn som mange mener har latt dem i stikken. Alt de kan håpe på nå, blir dermed at kompensasjonen skal komme så fort som mulig.